Artikkel publisert i Nationen 03.04.2017
Ineffektivt
Spredte og oppstykkede jordbruksarealer er et voksende problem som har oppstått over tid i norsk landbruk. Når driftsenhetene vokser, trenger bøndene mer areal. Da leier de ofte jord, men det er ikke alltid at de får leid sammenhengende arealer som grenser til hverandre.
Sammenhengende eller nærliggende jordbruksarealer er imidlertid vesentlig for å opprettholde en effektiv og bærekraftig produksjon av mat og fôr, fordi små og spredte jordstykker fører til økte transportkostnader og mer arbeid.
– Problemet med denne arealfragmenteringen, som det kalles, er at det blir tungvint for bøndene å drive. Kornjord skal for eksempel pløyes, harves, sås, tromles, sprøytes, overgjødsles og trøskes. Med spredte jordbruksarealer kan alt dette ta to-tre ganger lengre tid enn om de samme arealenhetene hadde vært sammenhengende. Det blir en veldig ineffektiv måte å drive på, forklarer prosjektkoordinator Magnar Forbord ved Norsk senter for bygdeforskning.
– I tillegg kommer miljøaspektet. Mange bønder kjører mye, og når jordbruksarealene ligger spredt kan det bli mye krysskjøring – at bøndene rett og slett kjører forbi hverandre på vei til sine ulike parseller.
Reorganisering
Eksisterende tiltak slik som leie og utleie av jord mellom bønder og eiere, og offentlige reguleringer gjennom jordloven og konsesjonsloven har ikke bedret situasjonen særlig. Nå skal forskere fra en rekke ulike institusjoner se på en ny tilnærming til problemet gjennom prosjektet «Landfrag», som har som mål å kartlegge og prøve ut tiltak for å bedre arealbruken.
Prosjektet er firedelt. Den første delen går ut på å kartlegge og beskrive arealstrukturen i et område, altså jordstykker og brukere, og måle avstander ut fra kart og gårdsdata. I den andre delen skal økonomi og bærekraft beregnes og vurderes, og i den tredje skal bøndenes og eiernes erfaringer og ønsker undersøkes. Den fjerde delen skal prøve ut og evaluere intervensjonsprosesser i ulike, utvalgte jordbruksområder. Her går prosjektet over i aksjonsforskning.
– Se for deg at vi har to gårder med for eksempel femten parseller hver, som ligger spredt innimellom hverandre. Tanken er da at vi kan få reorganisert dette så begge brukene får sine parseller nærmest mulig gården og mest mulig samlet, og at de samtidig har samme mengden areal og samme kvalitet på arealene som de hadde før, utdyper Forbord.
– Og det blir ikke nødvendigvis enkelt. Om alle arealer var helt like i kvalitet ville det vært enklere, men det er de jo ikke. Det kan godt være at ett areal er bedre drenert eller mer produktivt enn et annet areal, og da kan det være vanskelig å få til et bytte. Om bøndene opplever at nytteverdien i å bytte er større enn kostnadene, så kan de være at de godtar forskjeller i kvalitet. Men det er en antagelse. Det gjenstår å se hvordan de vil reagere.
Forbord presiserer at det ikke er snakk om å gjøre jordskifte.
– Vi skal ikke kjøpe og selge land. Det vi vil gjøre er å strukturere om på det leide arealet. Og da er det ikke bare snakk om bøndene (brukerne). Eierne av arealene må også involveres i prosessen.
– Vi er naturligvis spente på hvordan vi kan få til dette. Men jeg tror det handler om å arbeide seg frem til en bra inngang, en begrunnelse og motivering for alle de involverte, ikke bare sosialt og miljømessig, men også teknisk. Bare det å få visualisert problemet og mulige bedre løsninger på et kart kan virke motiverende, tror Forbord.
Eksperiment
Arealfragmentering er forsket på i flere land, og det er anerkjent som et problem i EU. I deler av Spania er problemet med oppstykking og små arealer større enn i Norge. Det samme gjelder i Nederland og Sør-Tyskland. Europeiske forskningsprosjekter tyder på at frivillig organisering kan være en måte å oppnå mer gunstig fordeling av arealer for bøndene.
– Men det er få prosjekter som har gått til «aksjon» på den måten vi gjør i Landfrag. Dette er rett og slett et sosio-teknisk eksperiment. Det er spennende og meningsfylt, og det føles relevant – det er i det hele tatt en god sjanse for at det skal komme noe konkret utav dette, mener Forbord.
Prosjektet er et samarbeid mellom Bygdeforskning, NIBIO, Nordlandsforskning og NMBU, to utenlandske forskningsinstitusjoner (LUKE i Finland og Agroscope i Sveits), TINE, Norsk landbruksrådgivning, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, samt åtte fylkesmenn, hvor utprøvingen vil foregå. Prosjektet er finansiert av Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri med TINE og fylkesmennene som medfinansiører. Prosjektet ledes av Norsk senter for bygdeforskning i Trondheim og vil pågå over tre år (2017-2020).
Av: Inga Sæther