Areal er grunnlaget for jordbrukets matproduksjon. Fordeling og tilgang til jordbruksareal i Norge har endret seg opp gjennom århundrene knyttet til politiske forhold, teknologisk utvikling, demografiske endringer og marked.
Av: Magnar Forbord. Publisert første gang i Nationen 30.09.2020
Kravet til stadig økt arealgrunnlag for driftsenhetene har over tid ført til at de disponerer areal til dels langt fra driftssenteret, og til dels mange steder. Mye av dette skjer ved leie. Hvis en skal endre på dette kreves gjennomtenkte fremgangsmåter og prinsipper som oppleves som rettferdige.
Illustrerende i så henseende var opphevelsen i 2001 av bestemmelsen i Konsesjonsloven av 1974 om det offentliges forkjøpsrett til jord som kom på salg i det åpne markedet.
Ifølge denne bestemmelsen skulle kommunen som del av konsesjonsbehandlingen automatisk undersøke om det var interesse for eiendommen som tilleggsjord. Det var da naboer en hadde i tankene, og siktemålet var rasjonalisering.
Hvis selger ikke rettet seg etter det offentliges ønske, hadde staten rett til å kjøpe eiendommen med sikte på å selge den videre til en kjøper som hadde signalisert ønske om tilleggsjord, typisk en nabo.
En av årsakene til at bestemmelsen ble fjernet var at den hadde blitt anvendt i svært få tilfeller. For det første skjer flertallet av eiendomsoverdragelsene innen familie, og ikke på det åpne marked. For det andre kvidde nok staten seg for å bli eier av jordbrukseiendommer rundt omkring i landet, selv om dette var tenkt midlertidig. Den tredje årsaken var nok ideologiske skift i samfunnet i årene forut.
Men, som det ble understreket i det rundskrivet som Landbruksdepartementet sendte ut for å orientere forvaltningen (Rundskriv M-4/2001), innebar endringen ikke at en skulle unnlate å bruke virkemidler som fortsatt var igjen i konsesjonsloven.
Som det står: «Rammen for hvilke hensyn som er relevant når det gjelder vurderingen av om søknaden er forenlig med konsesjonslovens formål, er den samme som tidligere.»
Forskjellen var at en nå skulle satse mer på frivillige løsninger: «En understreker at det viktigste for landbruksmyndighetene er å aktivt tilrettelegge med sikte på frivillige rasjonaliseringer som kan bidra til kostnadsreduksjoner. Opphevelse av forkjøpsretten må derfor følges av et mer aktivt frivillig oppkjøp av eiendommer både til rasjonaliseringsformål og til offentlige formål der arealene kan inngå i arealbytte eller jordskifte.»
Det har nå snart gått 20 år siden bestemmelsen ble opphevet, og en kan spørre seg i hvilken grad landbruksmyndighetene aktivt har tilrettelagt for «frivillige rasjonaliseringer» og «frivillige oppkjøp» med sikte på mer rasjonell arealfordeling i disse årene.
Gjennom arbeidet i prosjektet Landfrag (2017-2020) har vi fått en viss innsikt i dette. Ved reformen i 2001 fikk kommunen ansvaret for å forvalte bl.a. konsesjonsloven og jordloven.
Vår erfaring er at den kommunale landbruksforvaltningen mange steder er blitt skåret inn til beinet. Frivillig rasjonalisering og oppkjøp er ikke definert som konkrete lovpålagte oppgaver, selv om de formelt sett inngår i behandlingen av konsesjonssøknader.
Dessuten er det å påvirke overføring av eiendomsrett mellom to parter en ganske alvorlig og inngripende sak.
Kommuner har i flere tilfeller gitt konsesjon til kjøp av tilleggsjord både 10 km og mer fra driftssenteret. En kan spørre seg om en på denne måten oppnår «et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, bl.a. for å tilgodese … landbruksnæringen», slik det er formulert i formålet med konsesjonsloven.
Eierskap er selvsagt viktig for hvordan jord er fordelt og hvordan den brukes. Likevel er det en annen form for disposisjon som blir mer og mer viktig for mange bønder, jordleie.
Hvem som leier av hvem til enhver tid påvirkes i stor grad av hvilke muligheter for leiejord som «dukker opp» når en bonde trenger det, eller når en eier slutter med å være aktiv bonde selv og må leie ut til andre slik jordloven krever.
Samtidig fører kravet til ti års leiekontrakt til at slike «tilfeldige» leieforhold fastlegges for mange år framover. Langvarig leiekontrakt gir selvsagt forutsigbarhet både for leietaker og utleier. Samtidig er det en barriere hvis en skal redusere krysskjøringen i jordbruket, som mange steder har fått et betydelig omfang, ikke minst i husdyrområder med varierende topografi.
Vi har fortsatt tro på tanken om frivillige løsninger og at dette kan bidra til redusert omfang av krysskjøring, og som følge av det gagnlige bruksforhold i landbruksnæringen med reduserte klimagassutslipp og bedre muligheter for selvforsyning.
En vei å gå er gjennom lokale initiativ der kommunal landbruksforvaltning utarbeider oversikt over hvem som leier av hvem i et område, arrangerer lokale møter for bønder og eiere i samarbeid med rådgivning og faglag og blir enige om konkrete måter å følge opp på.
En viss krysskjøring er ikke til å unngå, men målet kan være å redusere tilfeller der dette har et stort omfang.