Til nå har ikke virkemidlene i jordskifteloven blitt særlig brukt ved leiejordstematikk. Forfatterne peker på tre konkrete muligheter loven kan brukes for å redusere utfordringer med fragmenterte arealer.

I en nylig publisert artikkel i tidsskriftet FIG Peer Review Journal 2020 med tittelen “Leasing of farmland and land consolidation” evaluerer professor i jordskifte og eiendomsfag Per Kåre Sky og førsteamanuensis i eiendomsfag Helén Elisabeth Elvestad hvorvidt jordskifte kan redusere problemer forårsaket av høy andel leiejord, som krysskjøring og avstand til jord, og manglende koordinering av hvem som driver hva.

Sky og Elvestad peker på tre muligheter jordskifteretten kan brukes for å bedre arealsituasjonen i norsk landbruk. Jordskifteretten kan:

1) tildele leid jordbruksareal nærmest de aktive bøndenes driftssenter

2) tildele leide jordbruksarealer sentralt i et jordskifteområde slik at mange bønder vil ønske å leie det

3) endre eiendommene og gi leietaker jordbruksareal i bytte for skog- eller utmarksområder

Utleie av jordbruksland øker i Norge. Omtrent 45 prosent av areal i drift er per i dag leiejord. Aktive bønder har behov for mer areal, fordi både teknologi og markedsmekanismer presser fram en utvikling mot færre, større og mer effektive gårder. Dette er ikke unikt for Norge, men er et globalt fenomen. For å få tilgang til mer jord, leies arealer av jordeiere som ikke lengre driver gårdsbrukene selv. Hvem de leier fra, er tilfeldig. Dette fører mange steder til fragmentering av leid jordbruksland, med mindre optimal drift og økte driftskostnader. Sky og Elvestad peker på at Jordskifteloven har virkemiddel som til en viss grad kan løse denne situasjonen.

Sky og Elvestad skriver at Jordskifteverket bør vurdere leieordningene i jordskifteområdet, og hvis skifte av areal påvirker en leietaker eller noen annen person med lignende rettigheter, skal jordskiftedomstolen løse forholdet mellom ham og eieren om nødvendig.

Forfatterne konkluderer med at det finnes få hindringer i jordskifteloven, odelsloven eller konsesjonsloven for å bruke jordskifte til å implementere disse alternativene i praksis.

Studien er hovedsakelig basert på juridisk metode og juridiske kilder, for eksempel forberedende dokumenter til de aktuelle handlingene, rundskriv og rapporter fra Landbruks- og matdepartementet.

Artikkelen er åpen for alle, og kan leses her.